VASAS FORLIS

Den 10. august 1628 la Vasa ut fra havnen i Stockholm. For å markere den høytidelige anledningen ble det avfyrt en salutt fra kanonene som stakk ut fra kanonpostene langs sidene.

Da det mektige skipet langsomt gled mot innløpet til havnen, kom plutselig en vindbyge. Vasa krenget, men rettet seg opp igjen. Nok en vindbyge la skipet på siden. Vann fosset inn gjennom de åpne kanonportene. Vasa sank til bunns og tok med seg minst 30, kanskje så mange som 50, av mannskapet på 150. Det skulle ta 333 år før Vasa igjen så dagens lys.

GJENOPPDAGELSEN

Anders Franzén, en privat forsker, startet søket etter Vasa på begynnelsen av 1950-tallet. Helt fra barndommen hadde han vært fascinert av vraket nær foreldrenes hjem i Stockholms skjærgård. Pælemarken Teredo navalis, som ernærer seg av trevrak i saltvann, trives ikke i brakkvannet i Østersjøen. Anders Franzén innså betydningen av hva dette kunne bety for skipene som hadde gått ned i Østersjøen, og i 1956 gjenoppdaget han Vasa.

STOR FOR SIN TID

Vasa ble bygd i Stockholm under oppsyn av den nederlandske skipsbyggeren Henrik Hybertsson. Han ble hjulpet av tømrere, snekkere, skulptører, malere, glassmestere, seilmakere, smeder og mange andre håndverkere. Til sammen arbeidet fire hundre mennesker på Vasa.

Skipet ble bygd på ordre fra Gustav II Adolf, Sveriges konge. Det tok om lag to år å bygge skipet. Skipet hadde tre master, kunne føre ti seil, målte 52 meter fra mastetopp til kjøl og 69 meter fra forstavn til akterspeil og veide 1200 tonn. Da det sto ferdig, var det et av de mektigste skipene som noen sinne var bygd.

HVA GIKK GALT?

I dag kan vi beregne nøyaktig hvordan et skip må konstrueres for å være sjødyktig. På 1600-tallet brukte de tabeller med mål som hadde fungert godt tidligere. Dokumenter fra den tiden viser at planene for Vasa ble endret etter at arbeidet på skipet var begynt.

Kongen ønsket et større antall kanoner enn vanlig om bord. Dette betydde at målene som ble valgt for skipet, ikke lenger passet, og byggerne var på dypt vann. Hun ble bygd med et høyt overbygg med to lukkede batteridekk. Skipsbunnnen var fylt med store stener som fungerte som ballast for å holde henne stødig i vannet. Men Vasa var for topptung, og de 120 tonnene ballast hun gikk med var ikke nok.

HVORFOR BLE VASA BYGD?

Vasa skulle ha vært et av de fremste fartøyene i den svenske marinen. Hun førte 64 kanoner, de fleste 24-punds (de avfyrte kuler som veide 24 pund, eller mer enn 11 kg). Sverige hadde om lag tjue krigsskip, men ingen med så mange eller så tunge kanoner som Vasa.

Vasa skulle sannsynligvis ha seilt til Polen, som i mange år hadde vært Sveriges største fiende. Polen ble regjert av Kong Sigismund, en fetter av svenskekongen (de hadde samme farfar). Sigismund hadde en gang vært regent i Sverige, men ble avsatt på grunn av sin katolske tro.

ETTER AT VASA BLE HEVET

Etter flere års forberedelser brøt Vasa vannskorpen den 24. april 1961. Oppgaven nå var å bevare henne. Et vrak som har vært under vann så lenge, må behandles. Over tid vil tømmeret sprekke og falle fra hverandre.

Først ble Vasa sprøytet med vann mens ekspertene utarbeidet en passende konserveringsmetode. Konserveringsmiddelet som ble valgt, var polyetylenglykol (PEG), et vannløselig voksprodukt som sakte trenger inn i treet og erstatter vannet. Sprøytingen med PEG fortsatte i mange år.

SKULPTURENE

Sammen med Vasa ble over 14 000 løse tregjenstander hentet opp, inkludert 700 skulpturer. Disse ble konservert hver for seg og deretter satt tilbake på sin opprinnelige plass på skipet. Oppgaven var som å legge et stort puslespill.

Krigsskip fra 1600-tallet var ikke bare krigsmaskiner, de var flytende palasser. De bergede skulpturene bar spor av forgylling og maling. Moderne analyser viser at de var malt i sterke farger på en rød bakgrunn. Skulpturene gjengir løver, bibelske helter, romerske keisere, sjøskapninger, greske guder og mye annet. Formålet med dem var å glorifisere den svenske monarken og gi uttrykk for hans
makt, dannelse og politiske ambisjoner.

HVORDAN ER TILSTANDEN TIL VASA I DAG?

Vedlikehold av Vasa er en oppgave som aldri tar slutt. Bevaringen av skipet er helt avhengig av et stabilt klima. Da vraket lå under vann, rustet jernboltene og gjorde eiketømmeret svart. Til slutt ble det bare holdt sammen av trenagler. Forurensning i vannet dannet store mengder svovel som trengte inn i treet. I dag reagerer svovelen med oksygen og danner svovelsyre. Syren angriper treet, selv om den er ufarlig for de besøkende på museet. Forskning på langsiktig bevaring
av Vasa pågår fortsatt.

TIDSMASKINEN VASA

Da Vasa sank, ble tiden frosset. Det som ble berget i 1961 var en uberørt del av det 17. århundre. Hver av de tusenvis av opphentede gjenstandene forteller en historie. Blant dem er knokler fra mannskapet i tillegg til deres eiendeler og skipsutstyr.

Blant slam og gjørme på bunnen av Vasa fant bergingsarbeiderne de seks seilene som ikke var heist da ulykken skjedde. De er de eldste bevarte seilene i verden og var skjøre som spindelvev før konserveringen. Forskning på funnene pågår ennå. Mange unike objekter vises i museets utstillinger, som bringer liv til en forgangen tid og dens folk.